Dirigenter! Kamerater!
Jeg skal snakke om noe av gullet vi i fagbevegelsen har, nemlig det faglig-politiske samarbeidet. Dette handler selvfølgelig om å få gjennomslag for våre saker.
Grunnmuren er tariffarbeidet.
Det at vi forhandler tariffavtalene med arbeidsgiversiden, gir oss også en maktposisjon overfor den politiske verden. Og da er det lett å tenke at det er denne makta, og denne posisjonen som er det faglig-politiske samarbeidet.
Og det er her jeg tror det er viktig å se en forskjell, det er viktig å skille mellom det yrkespolitiske arbeidet og det faglig-politiske.
Som plasstillitsvalgt står jeg midt i denne trekanten. Uten hovedavtalen er det vanskelig å være tillitsvalgt. Men de folka jeg er tillitsvalgt for, det er prester, de vil ikke bare ha høyere lønn.
Det er det yrkespolitiske arbeidet
De vil også ha et ord med i laget om hvordan arbeidsdagen skal se ut, altså det yrkesfaglige arbeidet. Men vi prester har også meninger om hvordan utdanninga bør være. Dette er det yrkespolitiske arbeidet.
Da må vi kanskje snakke med kunnskapsdepartementet. Eller med Kirkerådet. Da må vi inn og påvirke politiske prosesser. Og når jeg kaller dette yrkespolitisk arbeid, hva er da det faglig-politiske arbeidet?
Ja, begge deler handler om å fortelle om hvordan politiske beslutninger påvirker oss som lever av lønna vår. Men det handler også om å kunne ha et langvarig og tett forhold, en tillitsrelasjon. Ikke fordi vi er enige, men fordi vi skal kunne snakke sammen om de vanskelige tingene. Det handler om at vi skal snakke sammen på en likeverdig måte.
Det faglig politisk samarbeid
Vi kan gjerne si at vi stiller krav overfor politiske myndigheter. Men vi har ingen hovedavtale med kommunestyret. Her må vi jobbe på andre måter. Det er det yrkespolitiske arbeidet, men det er også det faglig-politiske samarbeidet. Det som gjør dette til gullet, er at det er her, i det faglig-politiske samarbeidet at vi slipper å stå med lua i hånda.
Derfor må vi ta vare på dette.
Takk for meg.